I fykende fei, jeg baner meg en vei,
blant vinterkledde stubber og steiner.
Den susende vind, meg stryker om kinn,
og sneen drysser ned fra lave greiner.
De vinger på fot, gir liv og lyst og mot!
Nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.
Og når jeg så opp, da skuer jeg fra topp,
den lyse dal med skoglier blandet.
Da banker mitt bryst, jeg jubler av lyst,
jeg elsker, å jeg elsker dette landet!