FEBRUAR 2011


Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk, så glad og så fri,
mot store hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei,
blant vinterkledde stubber og steiner.
Den susende vind, meg stryker om kinn,
og sneen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot, gir liv og lyst og mot!
Nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg så opp, da skuer jeg fra topp,
den lyse dal med skoglier blandet.
Da banker mitt bryst, jeg jubler av lyst,
jeg elsker, å jeg elsker dette landet!













Valentine





















Gaver
Tilbake
Back