Halldis Moren Vesaas Å være i livet: (tre vers til mor) Dette: å være i livet, open for alt ikring, bunden med sterke røter til menneske og til ting, gi både hjarte og hender i omsorg som aldri svik, var det som gav meining til ferda di og let deg få kjenne deg rik. Og den som er rik vil ha seg eit hus som er såleis bygt at alle som høyrer til huset  kjenner det godt og trygt, og såleis at framande gjerne kjem innom dørene der og auker den rikdom som finst der før med alt det dei sjølve er. Fattig var du om aldri i livet du kjenne fekk at mellom deg og dei andre levande straumar gjekk av tillit og varme som styrkte  kvart band som til livet deg batt, og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp, at meir enn du gav, fekk du att.

Ord over grind: Du går fram til mi inste grind, og eg går og fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli. Aldri trenge seg lenger fram, var lova som galdt oss to. Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro. Står du der ikkje ein dag eg kjem fell det meg lett å snu når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du. Så lenge eg veit du vil koma iblant som no over knastrande grus og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

Arnulf Øverland En hustavle: Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen, det er den eneste glede. Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette: Den at det var forsent da du skjønte dette. Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer. Året har mange dage.

Alf Larsen Himmelveven Så sitter jeg atter ved havets rand og stirrer utover dets blå; med rullende bølger og brott og brand ser jeg det gyngende gå, løfte seg over båer mot land og høyt imot klipperne slå. Av lammeskyer er himlen full de samles og snoes med flid til et prektig teppe av snehvit uld for den fyrstelig skridende tid, og solen tvinner deri sitt guld med samme alvorlige id. Jeg sitter og tenker, du er visst nær en gåde fra tingenes grund, du skuer visst inn i Guds vevstol her, og jeg stirrer med åpen mund: det går opp for meg at de skumklædte skjær er lodder i vevens bund! Underbart med vindens sus! Sus og summing, sang og brus, evigheten her på vei over hav og skog og hei, gjennem rummet, gjennem meg.

Kveldsbønn O Gud, hav takk for lys og luft, for søndenvind og blomsterduft. Vær priset for de skjønne skjær og for det gode solgangsvær, for måkeskrik og måkeegg, for solgul lønn og snehvit hegg, for jordens nye drakt hver vår, for alle livets år! Du lot hver morgen sol gå opp og legge gull i furutopp og farve havet himmelblått, så vi sto opp med øiet vått. Du satte brødet på vårt bord og rakte sjelen livets ord, gav ånden høie tankers flukt og lengslen denne stille bukt, hvor drømmen kunne gå til ro på månelysets strålebro. O underfulle menneskefærd, den var vel all vår møie værd! Hav takk for smerte og for lyst, i hjemmet her på denne kyst, hvorfra vi ser den fjerne strand vi vet er livets land.